https://richiethecat2020.blogspot.no
18. april 2019
16. juli 2018
Nachspiel ved bredden av verdens tredje lengste fjord
Så ble det nachspiel i år og. På sykkelsetet, altså. Nachspieltur til det innerste indre Sogn and beyond.
Det med verdens tredje lengste fjord er ikke tull. The Cat befinner seg der, det er dessuten verdens lengste isfrie fjord, forteller Wikipedia. 1300 meter dyp på det dypeste. Med andre ord: Sognefjorden.
Med base i "saftbygda" Sogndal var det klart for en liten sykkelekspedisjon rundt om til åtte kommuner i Sogn, som foruten flott natur, er beriket med et solid antall kilometerlange tunneler og et ditto antall ferger. (det kalles forøvrig saftbygda fordi Lerum fabrikker, en av landets største bær - og saftprodusenter, har tilhold her)
Sogndal er kjent for så mangt, og da lar vi ikke Liv Signe Navarsete tilhøre eliten. Nei, vi må heller trekke fram fotball-laget, som stadig er oppom Eliteserien, og som kjører kampropet "Stao no pao" på hjemmekampene. Det er dialekt, altså. Og så har vi selvsagt Tone Damli Aaberge. Og forbryteren og rømningseksperten Gjest Bårdsen, han er det jo laget film om.
Og ikke minst den vakre og superflinke Eva Weel Skram.
Ingen av dem var å se disse sommerdager i Sogndal, enn skjønt, for herr Baardsens vedkommende hadde det blitt vanskelig, han har tross alt vært død i snart 170 år, og tilbragte dessuten nesten 20 år av livet som straff-fange på Akershus festning.
Så da satte the Cat like godt sykkelstyret, på hr Author for anledningen, (det betydde mye fart og ingen sykkelvesker) i retning Sognefjellet, destinasjon Luster kommune.
Innerste, indre Sogn kan man si. En arealmessig temmelig stor kommune, Luster, faktisk den største på hele Vestlandet.
Nå kom ikke katten helt opp (det er opp, ja) til Urnes stavkirke, verdenskjent for sin arkitektur, men fikk likevel et inntrykk av mye flott natur. Og dét selv uten å ha sett Jostedalsbreen, som delvis ligger i kommunen.
Turen fortsatte ned tilbake til Sogndal, og langs Sognefjorden i finværet, rett vestover mot to kommuner som snart forsvinner. Først Leikanger kommune, der grensa går bare 16 kilometer fra Sogndal sentrum. Leik-anger, faktisk. Som om man skal angre fordi man leiker seg, liksom. Vel, kommunen skilter med Norges høyeste bauta, den staselige Baldersteinen, og ikke minst: Fossen med det morsomme navnet Kvinnefossen. (også kalt Kvinnafossen, vi er tross alt i dialektland).
Jeg kom meg omsider til stedet Hella (Halla Hella, som John Carew ville ha sagt), der ferga gikk over til Balestrand kommune. Også en kommune som ikke eksisterer i 2020, den blir da, som Leikanger, "innlemmet" (for å si det fint) i Sogndal.
Om Balestrand er ikke meget å melde, annet enn at 2.laget rykka opp i 5.divisjon i 2012, og at kommunen er hjem for Norsk Reiselivsmuseum.
Jeg ville også hjem. Altså, ikke helt hjem, men til Vik kommune, på andre siden av Sognefjorden. Ferga tilbød gratis lift, og brått var Wiik i Vik, skjønt Vik på Helgelandskysten stemmer bedre for the Cat, enn Vik i Sogn. Kommunen har dog både gammelostfestival og bringebærfestival, og minst to flotte attraksjoner, for eksempel han Fridtjof den Frøkne. En gigantisk statue, 26 meter høy, plassert på en høyde i Vangsnes, like ved fergeleiet. Hva i all verden. Det var keiser Wilhelm ll som i 1913 fikk reist herligheten, med navn etter en gammel islandsk saga fra 1300-tallet. Jeg visste ikke engang at det fantes slike ting i Norge...
Og er man først i Vik, så må man selvsagt trille til Vik. Det var bare 10 kilometer dit. 2 kilometer utenfor Vik sentrum ligger Hopperstad stavkirke. En av bare 28 som er igjen i landet vårt, bygd i år 1130, med andre ord en av de eldste i sitt slag. (Disse stavkirkene kan man lett sykle til, med ett unntak: Landets nordligste, vestligste og minste, på øyværet Grip utenfor Kristiansund. Da må du i tilfelle bruke pedalbåt, men det blir jo et drøyt stykke...)
Returen til base camp i Sogndal bød på medvind og høy fart, de 35 kilometerne ble tilbakelagt på én time og 7 minutter...
Husværet heter forresten Sogndal vandrehjem. (Heretter omdøpt til Sogndal syklehjem). På veien dit ble det pitstop og kald øl på Lægreid pub i Sogndal, og her kommer vi til de lettkledde damene på bildet.
Vi snakker pissoar. En gang hvert 5.minutt eller så, tennes lyset på veggen bak pissoaret, og damene kommer til syne et lite øyeblikk, før lyset slokker igjen. En uskyldig og artig gimmick, synes the Cat, men akk, hvor lenge forblir det slik i disse tider før noen vinner fram med "mannssjåvinistisk" og "seksualisering av kvinnekroppen" og "pornoforherligende"?
Sukk.
På vandrarheimen er det ellers kinesere, og motorsykkelgutter med grått hår, som dominerer. Her labber kara inn med digre hjelmer, vernestøvler, skinnbukser og full mundur i varmen. Er det virkelig såååå morsomt å kjøre motorsykkel? (Ja, the Cat har prøvd, har også motorsykkellappen. Men samme som med golf, fikk aldri helt tenninga. )
Det ble 119 veldig lette kilometer på tråsykkelen i dag. Men i morgen skal jeg ta bussen!
******
Ny dag. Kaupanger venter. Og the Cat venter. På bussen. Ny tunnel som ikke lar seg sykle, med andre ord. Den første av to. Bussen kommer helt på rute. En liten minibuss, uten skyvedør.
Jeg til sjåføren: -Jeg har med en sykkel....
Han: - Sykkel?? Nei, dét tar me ikkje med...
Jeg, fortvilet: - Men...hvordan skal jeg ellers komme gjennom Amlatunnelen?
Han, et øyeblikk i tvil: - Ja få sjå pao han då...
Dermed gikk det som det gikk. I det herr Author åpenbarte seg for sjåføren, som det smykket han er, (sykkelen altså), ble herr bussjåfør mjuk om hjerterota og fikk buksert følget inn i midtgangen på 9-seteren..
Kaupanger er forøvrig stedet å dra om man virkelig vil ha postkort-Norge inn med teskje. Båten mellom Kaupanger og Gudvangen, på selveste Nærøyfjorden, får selv Geiranger til å blekne. Dette er verdens smaleste fjord, og en sidearm til Sognefjorden. Ikke rart det bugner av turister. Den turen på fjorden er helt uten sidestykke i verden.
Vel. Tunnelen forsert. Brått så var jeg på det trafikkerte fergeleiet Mannheller-Fodnes. Og vel over på andre siden: Årdal kommune i sikte. Som kan by på Norges vakreste, og Nord-Europas høyeste uregulert fossefall, Vettisfossen. Jeg kom meg aldri helt opp i Øvre Årdal for å få tatt fossen i øyesyn. Men trilla innom kommunen, det gjorde jeg.
Ny bussbefordring var deretter påkrevd, fra fergeleiet på Fodnes og til Lærdalsøyri. Bussene går ikke akkurat ofte, kan man si, så her var det bare å innfinne seg på rett sted til rett tid. Fodnestunnelen er nesten 7 km lang, og da er vi allerede i Lærdal kommune.
Vel ankommet Lærdalsøyri ble det først litt mysing og gatetrilling. (Det er et veldig koselig tettsted, med mange godt bevarte og særegne trehus. Hadde det ikke vært for storbrannen i 2014, hadde det sikkert vært enda flere.)
Nachspielet nærmet seg slutten. Reisen fra fjord til fjell, dvs sykkelturen sådan, kunne begynne. For å komme til turens åttende og siste kommune, Aurland, var det ingen bønn: Det var bare å gi seg i kast med Aurlandsfjellet, en av Norges vakreste Nasjonale Turistveger. Jeg visste det var bratt, og visste det drøyde og at det varte og rakk, men etter 950 høydemeter rett opp fra fjorden i løpet av 11 kilometer, var det så jeg nærmest stupte ut i nærmeste kulp i Erdalselvi for avkjøling da jeg ankom kommuneskiltet. Fortsatt var det et par hundre høydemeter igjen, toppen ligger på hele 1306 meter. Men nå fikk det holde. Herr Author, med en 11-23 utveksling på kassetten, er ikke skapt for slike monsterbakker, og "katten" var så svett og dehydrert at han nærmest skalv i den intense varmen. Termometeret viste 29 pluss. Og jeg hadde tråkka i bratt oppoverbakke i en time.
Dermed ble det livsfarlige utforkjøringer ned til Lærdalsøyri igjen, det gikk unna på et blunk.
Bussen og ferga bragte mann og sykkel trygt over fjord og gjennom tunneler til Kaupanger, der bilen ventet.
Og resten, ja resten er definitivt historie.
Omtrent som denne bloggen. Det har vært et spennende år på sykkelen. Mesteparten av Sogn og Fjordane er "fortært" (jeg kommer tilbake for resten), de fleste Sørlandskommunene og byene er besøkt. Og Hordaland, da. Og Hardanger. Hvilke minner det har gitt.
Richie the Cat sier igjen takk for følget for i år, nå er det definitivt slutt.
Men neste år. Da kanskje....
Nytt fylke. Og et nytt stykke Norge. Sett fra sykkelsetet.
Sjalabais!
 |
| Sogndal en stille morgen i juli. Klar for tur! |
 |
| På historiske trakter, med andre ord. |
 |
| Balestrand....ved foten av de mektige fjell. |
 |
| Blir liten i forhold til Fridtjof i Vik. |
 |
| Norges største bauta, fra yngre jernalder. Altså vikingtiden. |
 |
| En mann beundrer Kvinnefossen. |
 |
| Livet kan være godt, også på kaikanten i Sogndal. |
 |
| "Damene" på pissoaret. Bare opplyst et øyeblikk av gangen. |
 |
| Kaupanger stavkirke er fra rundt år 1140. |
 |
| Her begynner Bakken med stor B. |
 |
| Desperat etter avkjøling på toppen. |
 |
| Gotcha! |
 |
| Det oppmuntres fra asfalten i det det flater ut bittelitt etter 400 høydemeter. Men det verste gjensto faktisk. |
1. juli 2018
Epilog
Ja, ja. De er glade i å sykle og de får sett vakre steder. Er det så mye mer å si?
Når du driver med noe du elsker å gjøre, vil du selvsagt at andre skal gjøre det samme. Richie the Cat har et budskap: Kom deg ut i naturen, opp av sofaen, og gjerne på tråsykkelen. Det er noe med følelsen der som ikke så lett kan erstattes. Tråkk deg sliten og kjenn at du lever.
Mange er flinke, de definerer seg som "friluftsmennesker", men altfor mange er også fanget av latskapen og definerer altfor strenge rammer for seg selv i form av hva de kan få til.
Richie the Cat's sykkeltur, hovedturen, er over. En uke til ende, som begynte med en kald og våt etappe i 10 grader ute i provinsen utenfor Bergen, og endte med 27 grader og behov for solkrem den siste dagen til Voss.
Inntrykkene har vært overveldende, noe jeg håper bildene har kunnet formidle. Vi har syklet innom 26 kommuner, over bruer og gjennom tunneler, langs fjorder og over bratte høydedrag.
Vi har vært med 5 ferger, og én lastebil. Og egenhendig tilbakelagt over 60 mil. Og vi har besøkt noen strålende, imøtekommende overnattingssteder som har heiet oss fram.
At været har hjulpet oss, er intet understatement. Som vanlig har det ikke vært noen "plan b", og været kunne teoretisk sett ha satt en effektiv stopper for oss. Så ble ikke formidlingen slik denne gang. Ikke denne gang heller. I stedet ble det en solskinnshistorie.
Noe av sjarmen med å være på landeveien i slow motion, som vi de facto har vært, er alle menneskene man møter og kommer i kontakt med. Ta denne ekstremsyklisten Mauro Abbate for eksempel, han som kommer til å havne i Guinness Rekordbok til høsten om alt går bra (se tidligere blogginnlegg).
Hvem hadde for kort tid siden trodd at Richie the Cat skulle sykle over Nordhordlandsbrua sammen med ham, og i tillegg havne på videobloggen hans på Facebook?
Se bare her: (kopiér til adressefeltet)
https://www.facebook.com/MauroAbbateAdventures/videos/1069760909871957/
Det er mange som fortjener en takk.
Du som har fulgt bloggen, og for alle fine tilbakemeldinger.
Mine to sykkelkompiser Erling og Øyvind, for at jeg fikk dele alle stundene med dere, for at dere sto distansen til fulle, for et godt og ytterligere styrket kameratskap.
Eva og Atle på "Dørmænen", og Gunnar for brøyting av vind og super guiding fra front opp gjennom Nordhordland, (håper du er blitt litt "bitt av basillen").
Tore lastebil for tunnel-kjøringa.
Min kjære for heiing og tålmodighet.
Alle mine overnattingssteder for støtten, for at dere har vært så gjestfrie og positive til konseptet.
En spesiell takk til Scandic Byparken i Bergen, Bjørkheim kro og motell, og ikke minst: Vike camping, med Steffan Vike i spissen.
Ikke bare for tunnel-kjøringa Steffan, kvelden hos deg, og sammen med deg, var et av turens absolutte høydepunkt!
Sommeren er fantastisk i år, ser det ut for. Nå mangler det bare at varmen kommer til Nord-Norge.
"Festen" er slutt, men Richie the Cat skal som vanlig ikke gi seg før han har vært på nachspiel. Hvor og når 3-dagersturen går, er uvisst, men svaret dukker nok opp her etter hvert.
Enn så lenge - takk for oss!
Når du driver med noe du elsker å gjøre, vil du selvsagt at andre skal gjøre det samme. Richie the Cat har et budskap: Kom deg ut i naturen, opp av sofaen, og gjerne på tråsykkelen. Det er noe med følelsen der som ikke så lett kan erstattes. Tråkk deg sliten og kjenn at du lever.
Mange er flinke, de definerer seg som "friluftsmennesker", men altfor mange er også fanget av latskapen og definerer altfor strenge rammer for seg selv i form av hva de kan få til.
Richie the Cat's sykkeltur, hovedturen, er over. En uke til ende, som begynte med en kald og våt etappe i 10 grader ute i provinsen utenfor Bergen, og endte med 27 grader og behov for solkrem den siste dagen til Voss.
Inntrykkene har vært overveldende, noe jeg håper bildene har kunnet formidle. Vi har syklet innom 26 kommuner, over bruer og gjennom tunneler, langs fjorder og over bratte høydedrag.
Vi har vært med 5 ferger, og én lastebil. Og egenhendig tilbakelagt over 60 mil. Og vi har besøkt noen strålende, imøtekommende overnattingssteder som har heiet oss fram.
At været har hjulpet oss, er intet understatement. Som vanlig har det ikke vært noen "plan b", og været kunne teoretisk sett ha satt en effektiv stopper for oss. Så ble ikke formidlingen slik denne gang. Ikke denne gang heller. I stedet ble det en solskinnshistorie.
Noe av sjarmen med å være på landeveien i slow motion, som vi de facto har vært, er alle menneskene man møter og kommer i kontakt med. Ta denne ekstremsyklisten Mauro Abbate for eksempel, han som kommer til å havne i Guinness Rekordbok til høsten om alt går bra (se tidligere blogginnlegg).
Hvem hadde for kort tid siden trodd at Richie the Cat skulle sykle over Nordhordlandsbrua sammen med ham, og i tillegg havne på videobloggen hans på Facebook?
Se bare her: (kopiér til adressefeltet)
https://www.facebook.com/MauroAbbateAdventures/videos/1069760909871957/
Det er mange som fortjener en takk.
Du som har fulgt bloggen, og for alle fine tilbakemeldinger.
Mine to sykkelkompiser Erling og Øyvind, for at jeg fikk dele alle stundene med dere, for at dere sto distansen til fulle, for et godt og ytterligere styrket kameratskap.
Eva og Atle på "Dørmænen", og Gunnar for brøyting av vind og super guiding fra front opp gjennom Nordhordland, (håper du er blitt litt "bitt av basillen").
Tore lastebil for tunnel-kjøringa.
Min kjære for heiing og tålmodighet.
Alle mine overnattingssteder for støtten, for at dere har vært så gjestfrie og positive til konseptet.
En spesiell takk til Scandic Byparken i Bergen, Bjørkheim kro og motell, og ikke minst: Vike camping, med Steffan Vike i spissen.
Ikke bare for tunnel-kjøringa Steffan, kvelden hos deg, og sammen med deg, var et av turens absolutte høydepunkt!
Sommeren er fantastisk i år, ser det ut for. Nå mangler det bare at varmen kommer til Nord-Norge.
"Festen" er slutt, men Richie the Cat skal som vanlig ikke gi seg før han har vært på nachspiel. Hvor og når 3-dagersturen går, er uvisst, men svaret dukker nok opp her etter hvert.
Enn så lenge - takk for oss!
30. juni 2018
I sneglefart mot målgang
Richie the Cat's sykkeltur 2018 har kommet til sin ende, sukk, og vi er vel framme i Voss, der gradestokken viser 27 grader, himmelen er skyfri, og paraglidere, fallskjermhoppere og ett og annet helikopter danner silhuetter mot himmelen.
Vi sitter på terrassen til leilighet 21, på Fleischers hotel, helt nede ved vannkanten av Vangsvatnet, den store, blå innsjøen Voss er beriket med. Vi er mer mentalt utladede enn fysisk slitne etter over 60 mil på sykkelen.
Av overskriften kan man kanskje utlede at det er alle de fysiske strabasene den siste uka som har fremkalt den beskjedne farten på turens siste etappe. Sannheten er en annen.
For selv om vi riktignok ble "belønnet" med 800 høydemeter på dagens 45 kilometer, er sneglefarten heller et uttrykk for at vi ønsket å nyte maksimalt, det å være ute med vind i håret i fantastisk natur, helt uten motor, og kjenne at kroppen fortsatt har mer å gi.
Ja, begrepet "å sykle seg i form" kan sannelig sies å ha noe fornuftig i seg. En del i oss ville rett og slett ikke at det hele skulle ta slutt.
Tusen takk til Audun og hans gode hjelpere på Hardanger Gjestehus og Ulvik camping. Det var et helt riktig sted å stoppe, med god mat og flott beliggenhet nede ved fjorden. Alle på plassen storkoste seg i kveldssola. Riktig god sommer til dere!
I går gjorde jeg en liten bommert som ingen har oppdaget. Jeg skrev at Elin Tvedt var fra Etne. Det var ikke før noen som sto objektet nær, selv ringte og spurte hva dette var for slags kattetull, at the Cat fikk øynene opp for den utilgivelige feilen. Elin er selvsagt fra Ølen i nabokommunen Vindafjord, som ligger i Rogaland. Sorry, Elin, vi snakkes kanskje - neste år!
Så lar jeg gårsdagens lille fadese stå som den sto, for å vise at en blogger langt fra er ufeilbarlig....
(Vi kan heller la Etne få eierskapet til den gamle vikinghøvdingen Erling Skakke, stormann i borgerkrigstiden, far til kong Magnus, og drept i slaget på Kalvskinnet i år 1179....Dét er i hvert fall riktig. )
Når det gjelder Ulvik kommune, som vi befant oss i, var det faktisk en del av Nasjonal Turistveg Hardanger, nærmere bestemt riksvei 13, som hadde ført oss dit. Et nydelig stykke vei, men selvsagt, som seg hør og bør kanskje, delvis i smaleste laget for de største bobilene.
13 var også langt fra noe ulykkestall da vi begynte på de seige bakkene opp fra Ulvik sentrum. Kommunen omfatter også Finse, den høyest beliggende stasjonen på Bergensbanen, men så høyt skulle vi jo absolutt ikke.
Om dagen ellers er det ikke så mye å melde. Etter hvert kom vi inn i lille Granvin kommune, som snart blir borte, den blir en del av Voss kommune. Kommunens største naturattraksjon må helt klart sies å være den flotte Skjevefossen. Vi gjorde et langt stopp, og herr Erling måtte selvfølgelig ta en liten dukkert i kulpen ved fossens fot, badenymfe (mannlig utgave) som han er.
Etter nok en tøff stigning, var det bare å la hjulene føre oss nedover lange, slake bakker, helt inn til "stripa" i Voss, der vi trillet sakte, sakte gjennom, forbi myldrende fortau og mengder av folk som nøt lørdagsettermiddagen ved kafébordene i sola.
Det var nesten en sånn følølse man ser for seg at vinnerlaget i Tour de France må ha det, når de på siste etappen, erkjent av alle de andre rytterne som vinnere, triller mot Champs Elysees og skåler med et glass alkoholfri sjampis i plastglass...
Vel, ettermiddagen er fortsatt ung i Voss. Vi har blitt tatt godt imot på ærverdige, flotte Fleischer's hotel, og skal nå prøve å få inn i hodet at vi ikke skal opp å sykle i morgen. Og nyte en bedre middag selvfølgelig.
I morgen skal Richie the Cat prøve å skrive en liten epilog, en oppsummering av hele Hordalandseventyret.
Same procedure as every year.
Det er en viss fare for at det nok en gang kan bli ispedd et forsøk på en forklaring på all kommunegalskapen, og nok en liten hyllest til det fantastiske livet på en tråsykkel.
Håper du kommer tilbake da.
Inntil videre - Chupachups og koooos deg på lørdagskvelden!
Vi sitter på terrassen til leilighet 21, på Fleischers hotel, helt nede ved vannkanten av Vangsvatnet, den store, blå innsjøen Voss er beriket med. Vi er mer mentalt utladede enn fysisk slitne etter over 60 mil på sykkelen.
Av overskriften kan man kanskje utlede at det er alle de fysiske strabasene den siste uka som har fremkalt den beskjedne farten på turens siste etappe. Sannheten er en annen.
For selv om vi riktignok ble "belønnet" med 800 høydemeter på dagens 45 kilometer, er sneglefarten heller et uttrykk for at vi ønsket å nyte maksimalt, det å være ute med vind i håret i fantastisk natur, helt uten motor, og kjenne at kroppen fortsatt har mer å gi.
Ja, begrepet "å sykle seg i form" kan sannelig sies å ha noe fornuftig i seg. En del i oss ville rett og slett ikke at det hele skulle ta slutt.
Tusen takk til Audun og hans gode hjelpere på Hardanger Gjestehus og Ulvik camping. Det var et helt riktig sted å stoppe, med god mat og flott beliggenhet nede ved fjorden. Alle på plassen storkoste seg i kveldssola. Riktig god sommer til dere!
I går gjorde jeg en liten bommert som ingen har oppdaget. Jeg skrev at Elin Tvedt var fra Etne. Det var ikke før noen som sto objektet nær, selv ringte og spurte hva dette var for slags kattetull, at the Cat fikk øynene opp for den utilgivelige feilen. Elin er selvsagt fra Ølen i nabokommunen Vindafjord, som ligger i Rogaland. Sorry, Elin, vi snakkes kanskje - neste år!
Så lar jeg gårsdagens lille fadese stå som den sto, for å vise at en blogger langt fra er ufeilbarlig....
(Vi kan heller la Etne få eierskapet til den gamle vikinghøvdingen Erling Skakke, stormann i borgerkrigstiden, far til kong Magnus, og drept i slaget på Kalvskinnet i år 1179....Dét er i hvert fall riktig. )
Når det gjelder Ulvik kommune, som vi befant oss i, var det faktisk en del av Nasjonal Turistveg Hardanger, nærmere bestemt riksvei 13, som hadde ført oss dit. Et nydelig stykke vei, men selvsagt, som seg hør og bør kanskje, delvis i smaleste laget for de største bobilene.
13 var også langt fra noe ulykkestall da vi begynte på de seige bakkene opp fra Ulvik sentrum. Kommunen omfatter også Finse, den høyest beliggende stasjonen på Bergensbanen, men så høyt skulle vi jo absolutt ikke.
Om dagen ellers er det ikke så mye å melde. Etter hvert kom vi inn i lille Granvin kommune, som snart blir borte, den blir en del av Voss kommune. Kommunens største naturattraksjon må helt klart sies å være den flotte Skjevefossen. Vi gjorde et langt stopp, og herr Erling måtte selvfølgelig ta en liten dukkert i kulpen ved fossens fot, badenymfe (mannlig utgave) som han er.
Etter nok en tøff stigning, var det bare å la hjulene føre oss nedover lange, slake bakker, helt inn til "stripa" i Voss, der vi trillet sakte, sakte gjennom, forbi myldrende fortau og mengder av folk som nøt lørdagsettermiddagen ved kafébordene i sola.
Det var nesten en sånn følølse man ser for seg at vinnerlaget i Tour de France må ha det, når de på siste etappen, erkjent av alle de andre rytterne som vinnere, triller mot Champs Elysees og skåler med et glass alkoholfri sjampis i plastglass...
Vel, ettermiddagen er fortsatt ung i Voss. Vi har blitt tatt godt imot på ærverdige, flotte Fleischer's hotel, og skal nå prøve å få inn i hodet at vi ikke skal opp å sykle i morgen. Og nyte en bedre middag selvfølgelig.
I morgen skal Richie the Cat prøve å skrive en liten epilog, en oppsummering av hele Hordalandseventyret.
Same procedure as every year.
Det er en viss fare for at det nok en gang kan bli ispedd et forsøk på en forklaring på all kommunegalskapen, og nok en liten hyllest til det fantastiske livet på en tråsykkel.
Håper du kommer tilbake da.
Inntil videre - Chupachups og koooos deg på lørdagskvelden!
 |
| Erling har fått panoramautsikt over Ulvikfjorden og Osafjorden. |
 |
| The Cat hviler øynene på Espelandsvatnet. Vakre, vakre Norge. |
 |
| Pitstop med innlagt avkjøling ved Skjevefossen. |
 |
| A room with a view. Herfra, på Fleischer's, skrives det akkurat nå. |
29. juni 2018
Den store tunneldagen - og en lastebilsjåfør som sa ja.
Skyfri himmel, 23 grader og blikkstille fjord. Synet som møtte oss i Jondal i morges, var nesten, men bare nesten, verdt turen alene.
Vi hadde hatt en koselig kveld på Hardanger Fjord Lodge, som faktisk er en gjenoppstått utgave av det gamle meieriet i Jondal. Takk til My og Wille, Sibylla og Tommy, og ikke minst Caroline og Harald, som nå tar over ut sommersesongen. Masse lykke til, dere har de beste forutsetninger for å lykkes!
Vi befinner oss i Ulvik i Hardanger etter en lang, men nydelig dag, i et nærmest malerisk vakkert landskap. Jeg vet det nesten kan høres litt kvalmt ut, men bildene taler for seg.
Uansett, 12 mil hadde the Cat lovet, og 12 mil på setet ble det. Heldigvis var de stort sett av det snille slaget, vi har fulgt fjorden for det meste, og dermed var det langt fra noen utslitte syklister som ankom Hardanger Gjestehus i Ulvik.
Det viste seg imidlertid tidlig i dag at dagen ville bli lang. Et utall tunneler skulle forseres, noen på smale "gammelveier" på utsiden, noen tvers igjennom. Men Jondalstunnelen og Folgefonntunnelen var aldri aktuelle, de er begge over en mil lange, og krevde befordring. Vi måtte skysses nærmere 4 mil til start, og hvem skulle så gjøre det? Vi satte vår lit til allerede kaktus-tildelte Norway Bussekspress, som omtrent var de eneste som frekventerte ruta. Haukeli-ekspressen med andre ord. Som ikke gikk fra Jondal før over halv elleve. Og som betydde en meget sen start på selve syklinga.
Vi ringte "hovedkontoret" på morgenen for å forsikre oss om at sjåføren virkelig kunne tenke seg å ta med tre sykler? Klok av skade etter sist gang, selvfølgelig. Dét fikk vi, også selvfølgelig, aldri svar på, mannen i røret måtte "sjekke", og vi hørte aldri noe mer fra ham. Hrmf!
Men: Det hele spilte i grunnen mindre rolle når man har å gjøre med en "katt" som av og til, og jeg understreker av og til, får tildelt frimodighetens nådegave.
Han kom i prat med en lastebilsjåfør utenfor Sparbutikken, og var det slik at mannen og lastebilen hans tilfeldigvis skulle til Odda? Og tilfeldigvis hadde litt plass til noen sykler baki inni der? Jo da, her var det bare smil og ja til alt. Han Tore ordnet biffen, og dermed sto vi snart lykkelige plassert på en bensinstasjon i Odda, helt innerst i den smale Sørfjorden i Hardanger. Takk for en hyggelig tur, Tore!
Først var vi klare til å sykle sørover, omtrent 23 kilometer i "feil" retning. Hva man ikke gjør for et kommuneskilt. Etne kommune, altså, som var turens eneste i Sunnhordland, og som grenser til Rogaland fylke. Hjemkommunen til Elin Tvedt, som nok er mest kjent for å prøve å formidle været på TV2.
Vi fikk med oss synet av en flik av Folgefonna oppe i skaret over det idylliske Sandvinvatnet, samt den buldrende Låtefossen, som omtrent skapte trafikk-kork langs den smale vegen. Så er den da også en av Norges mest besøkte naturbaserte turistattraksjoner, med sitt fall på 165 meter.
Vi fikk også med oss dagens eneste stigning av betydning, til gjengjeld en ordentlig svett sak helt opp til E134, der man kan velge retning Røldal og Haukeligrend, eller Haugesund, som plutselig bare var 10 mil unna.
Vel tilbake til utgangspunktet i et yrende Odda, hadde vi allerede syklet nærmere 5 mil i sommervarmen. Og først nå kunne vi sette kursen nordover.
Etter en softis ved fjordkanten, og en tur innom turistkontoret, der de gjorde krav på både Trolltunga, Lothepus og Børge Brende, gikk turen nordover til Tyssedal, klemt inne mellom to kilometerlange tunneler. Det er jo ikke så fordelaktig i seg selv, men til gjengjeld har de Norges i særklasse fineste kraftstasjon her, det så vi fort (se bilde), den var så fin at de tilbød guidet omvisning. Vi måtte høflig takke nei. Men tok til gjengjeld en kaffe der, samt dagens tiltrengte lunsj.
Ferden gikk videre nordover langs Sørfjorden, inn i Ullensvang herad (altså kommune). Det er et visst sus over Ullensvang, det er knapt nok noe sted de dyrker mer frukt og bær enn i Hardanger, og det er ingen som slår Ullensvang. Morell-bodene sto tett langs vegen, og frukthagene i vesthellingene likeså.
Kinsarvik neste. Et koselig lite sted innerst i ei bukt, med en campingplass som så ut til å være som skapt for campingferie med unga. Vi nøyde oss med å hamstre litt brunt drikke på coop'en, og tråkka videre.
Plutselig, eller kanskje endelig, kom den fantastiske Hardangerbrua til syne. Hvilken bru. Den er faktisk en av verdens 10 lengste hengebruer, og fremstår som et stykke ingeniørkunst av ypperste merke. Vi kunne knapt se oss mette. Hovedspennet er faktisk 30 meter lenger enn Golden Gate i San Francisco. Og på andre siden gikk vegen rett inn i fjellet.
Før vi trillet over, måtte vi utom dagens nest siste kommune, Eidfjord, hvis grense ikke var langt unna. Kommunen "eier" en ikke ubetydelig del av Hardangervidda, og mesteparten av arealet ligger faktisk over 900 meter over havet.
Her var vi imidlertid nede ved fjorden, og hvilket imponerende stykke vei over brua vi skulle få oppleve. Her har de seriøst tatt gang - og sykkel"problematikken" på alvor, ned til selve brua har de bygget egen tunnel for formålet, lyssatt i regnbuens farger.
Vi var, som sagt, rett og slett imponert.
De siste 16 kilometerne ut til Ulvik gikk unna i nærmest rasende fart langs fjorden, før vi kunne laste av og tre inn i ei hytte med god standard, ta en etterlengtet dusj, og bli servert en nydelig fiskemiddag på Hardanger Gjestehus.
Hele turen nærmer seg nå slutten, bare sjarmøretappen til Voss gjenstår, og vemodet er, som "vanlig", allerede i ferd med å melde seg hos the Cat.
På Voss venter heldigvis Fleischers hotel og ei fullutstyrs leilighet, og plenty med tid for kontemplasjon for sykkelfølget.
Det går rykter om at Ekstremsportveka foregår der i området.
Mon tro det ikke blir tid for ei lita røverhistorie eller to....
Heng med oss i morgen!
Vi hadde hatt en koselig kveld på Hardanger Fjord Lodge, som faktisk er en gjenoppstått utgave av det gamle meieriet i Jondal. Takk til My og Wille, Sibylla og Tommy, og ikke minst Caroline og Harald, som nå tar over ut sommersesongen. Masse lykke til, dere har de beste forutsetninger for å lykkes!
Vi befinner oss i Ulvik i Hardanger etter en lang, men nydelig dag, i et nærmest malerisk vakkert landskap. Jeg vet det nesten kan høres litt kvalmt ut, men bildene taler for seg.
Uansett, 12 mil hadde the Cat lovet, og 12 mil på setet ble det. Heldigvis var de stort sett av det snille slaget, vi har fulgt fjorden for det meste, og dermed var det langt fra noen utslitte syklister som ankom Hardanger Gjestehus i Ulvik.
Det viste seg imidlertid tidlig i dag at dagen ville bli lang. Et utall tunneler skulle forseres, noen på smale "gammelveier" på utsiden, noen tvers igjennom. Men Jondalstunnelen og Folgefonntunnelen var aldri aktuelle, de er begge over en mil lange, og krevde befordring. Vi måtte skysses nærmere 4 mil til start, og hvem skulle så gjøre det? Vi satte vår lit til allerede kaktus-tildelte Norway Bussekspress, som omtrent var de eneste som frekventerte ruta. Haukeli-ekspressen med andre ord. Som ikke gikk fra Jondal før over halv elleve. Og som betydde en meget sen start på selve syklinga.
Vi ringte "hovedkontoret" på morgenen for å forsikre oss om at sjåføren virkelig kunne tenke seg å ta med tre sykler? Klok av skade etter sist gang, selvfølgelig. Dét fikk vi, også selvfølgelig, aldri svar på, mannen i røret måtte "sjekke", og vi hørte aldri noe mer fra ham. Hrmf!
Men: Det hele spilte i grunnen mindre rolle når man har å gjøre med en "katt" som av og til, og jeg understreker av og til, får tildelt frimodighetens nådegave.
Han kom i prat med en lastebilsjåfør utenfor Sparbutikken, og var det slik at mannen og lastebilen hans tilfeldigvis skulle til Odda? Og tilfeldigvis hadde litt plass til noen sykler baki inni der? Jo da, her var det bare smil og ja til alt. Han Tore ordnet biffen, og dermed sto vi snart lykkelige plassert på en bensinstasjon i Odda, helt innerst i den smale Sørfjorden i Hardanger. Takk for en hyggelig tur, Tore!
Først var vi klare til å sykle sørover, omtrent 23 kilometer i "feil" retning. Hva man ikke gjør for et kommuneskilt. Etne kommune, altså, som var turens eneste i Sunnhordland, og som grenser til Rogaland fylke. Hjemkommunen til Elin Tvedt, som nok er mest kjent for å prøve å formidle været på TV2.
Vi fikk med oss synet av en flik av Folgefonna oppe i skaret over det idylliske Sandvinvatnet, samt den buldrende Låtefossen, som omtrent skapte trafikk-kork langs den smale vegen. Så er den da også en av Norges mest besøkte naturbaserte turistattraksjoner, med sitt fall på 165 meter.
Vi fikk også med oss dagens eneste stigning av betydning, til gjengjeld en ordentlig svett sak helt opp til E134, der man kan velge retning Røldal og Haukeligrend, eller Haugesund, som plutselig bare var 10 mil unna.
Vel tilbake til utgangspunktet i et yrende Odda, hadde vi allerede syklet nærmere 5 mil i sommervarmen. Og først nå kunne vi sette kursen nordover.
Etter en softis ved fjordkanten, og en tur innom turistkontoret, der de gjorde krav på både Trolltunga, Lothepus og Børge Brende, gikk turen nordover til Tyssedal, klemt inne mellom to kilometerlange tunneler. Det er jo ikke så fordelaktig i seg selv, men til gjengjeld har de Norges i særklasse fineste kraftstasjon her, det så vi fort (se bilde), den var så fin at de tilbød guidet omvisning. Vi måtte høflig takke nei. Men tok til gjengjeld en kaffe der, samt dagens tiltrengte lunsj.
Ferden gikk videre nordover langs Sørfjorden, inn i Ullensvang herad (altså kommune). Det er et visst sus over Ullensvang, det er knapt nok noe sted de dyrker mer frukt og bær enn i Hardanger, og det er ingen som slår Ullensvang. Morell-bodene sto tett langs vegen, og frukthagene i vesthellingene likeså.
Kinsarvik neste. Et koselig lite sted innerst i ei bukt, med en campingplass som så ut til å være som skapt for campingferie med unga. Vi nøyde oss med å hamstre litt brunt drikke på coop'en, og tråkka videre.
Plutselig, eller kanskje endelig, kom den fantastiske Hardangerbrua til syne. Hvilken bru. Den er faktisk en av verdens 10 lengste hengebruer, og fremstår som et stykke ingeniørkunst av ypperste merke. Vi kunne knapt se oss mette. Hovedspennet er faktisk 30 meter lenger enn Golden Gate i San Francisco. Og på andre siden gikk vegen rett inn i fjellet.
Før vi trillet over, måtte vi utom dagens nest siste kommune, Eidfjord, hvis grense ikke var langt unna. Kommunen "eier" en ikke ubetydelig del av Hardangervidda, og mesteparten av arealet ligger faktisk over 900 meter over havet.
Her var vi imidlertid nede ved fjorden, og hvilket imponerende stykke vei over brua vi skulle få oppleve. Her har de seriøst tatt gang - og sykkel"problematikken" på alvor, ned til selve brua har de bygget egen tunnel for formålet, lyssatt i regnbuens farger.
Vi var, som sagt, rett og slett imponert.
De siste 16 kilometerne ut til Ulvik gikk unna i nærmest rasende fart langs fjorden, før vi kunne laste av og tre inn i ei hytte med god standard, ta en etterlengtet dusj, og bli servert en nydelig fiskemiddag på Hardanger Gjestehus.
Hele turen nærmer seg nå slutten, bare sjarmøretappen til Voss gjenstår, og vemodet er, som "vanlig", allerede i ferd med å melde seg hos the Cat.
På Voss venter heldigvis Fleischers hotel og ei fullutstyrs leilighet, og plenty med tid for kontemplasjon for sykkelfølget.
Det går rykter om at Ekstremsportveka foregår der i området.
Mon tro det ikke blir tid for ei lita røverhistorie eller to....
Heng med oss i morgen!
 |
| En stille morgenstund i Jondal. Lang dag forut! |
 |
| Lastebilen til Tore åpnet ikke sine sluser, men sitt lasterom. |
 |
| Der oppe ligger det en brearm. .. |
 |
| Spektakulære Låtefossen. |
 |
| Så gal blir man når man er ferdig med høydemeterne. |
 |
| Et øyeblikks lykke i Odda. |
 |
| Utrolige partier langs Sørfjorden. |
 |
| Der borte ligger Hardangerbrua... |
 |
| Fantastisk skue, rett og slett. |
 |
| Siste strekket innover Ulvikfjorden. |
 |
| Norges flotteste kraftverk ligger i Tyssedal. Og Erling benytter lunsjen til å kaste skjorta. |
28. juni 2018
Et vondt kne og ei padde - og litt tilløp til epleslang
Vi er vel ankommet vakre Jondal i Hardanger, og "laget" er fortsatt helt intakt. Det skyldes et par forhold.
For det første en god natts søvn og en god start på dagen på kjempefine Bjørkheim kro og motell, tusen takk for ypperlig service Kjersti, det er sånn en fin plass dere har, et veldig riktig stoppested for alle veifarende, både for korte og lengre opphold, (de har bl. a. også to matbutikker i umiddelbar nærhet, og fisken biter svært villig nede på brygga). God sommer til dere!
For det andre har vi noen sykler som ser ut til å tåle hva det enn må være, bank i bordet, de er virkelig utrolige, disse Photon 50'ene.
Så må vi legge til et par sykkelkompiser som har vist seg å være i meget tilfredsstillende form, selv om det ble litt "segt" på slutten i dag...
Dernest har the Cat, som i går lovet 11 mils sykling, trukket fra litt her og der underveis, for eksempel fergeturen over Hardangerfjorden, hoho, og dermed kunne følget glade og fornøyde konstatere at det holdt med drøye 9 mils sykling for å nå fram til dagens mål.
Men sist, og ikke minst: Været. Du verden så heldige vi har blitt etter hvert. Ikke var det fryktelig varmt, ikke var det mye sol engang (delvis overskyet oppholdsvær, er vel ordet.) Og ikke var det noe vind å snakke om, det var knapt så ospeløvet rørte seg på trærne, og det er jo kjent for å skjelve lett...
Det steg ganske umiddelbart etter start i dag. Da vi nådde kommunegrensa til Fusa kommune oppe ved Sævildvatnet, hadde to ting skjedd. Og hvem vet, kanskje de hadde med hverandre å gjøre?
Faktum er i hvert fall at herr Erling, som i går hadde begynt å få "føling" i kneet, halvveis oppe i den bratte 3-kilometersbakken kunne melde at "i dag ser det ut til at det blir en busstur på meg".
I klartekst betydde det at kneet ikke ville mer, det var som et ekko fra en av etappene i Møre og Romsdal, (Se 2015-bloggen).
Et par hundre meter til, og vi får øye på ei padde ute på en suicide mission, midt ute i veibanen. Herr Øyvind, sistemann i "toget", og snill som han er den gutten, stopper uten å nøle, klikker seg ut av pedalene, og geleider den lille krabaten trygt over, på andre siden av autovernet.
Og dermed hørte vi ikke noe mer til det kranglete kneet, det var som om alt gikk seg til for Erling. Takk og lov. Herrens veier er som kjent uransaklige.
For det første en god natts søvn og en god start på dagen på kjempefine Bjørkheim kro og motell, tusen takk for ypperlig service Kjersti, det er sånn en fin plass dere har, et veldig riktig stoppested for alle veifarende, både for korte og lengre opphold, (de har bl. a. også to matbutikker i umiddelbar nærhet, og fisken biter svært villig nede på brygga). God sommer til dere!
For det andre har vi noen sykler som ser ut til å tåle hva det enn må være, bank i bordet, de er virkelig utrolige, disse Photon 50'ene.
Så må vi legge til et par sykkelkompiser som har vist seg å være i meget tilfredsstillende form, selv om det ble litt "segt" på slutten i dag...
Dernest har the Cat, som i går lovet 11 mils sykling, trukket fra litt her og der underveis, for eksempel fergeturen over Hardangerfjorden, hoho, og dermed kunne følget glade og fornøyde konstatere at det holdt med drøye 9 mils sykling for å nå fram til dagens mål.
Men sist, og ikke minst: Været. Du verden så heldige vi har blitt etter hvert. Ikke var det fryktelig varmt, ikke var det mye sol engang (delvis overskyet oppholdsvær, er vel ordet.) Og ikke var det noe vind å snakke om, det var knapt så ospeløvet rørte seg på trærne, og det er jo kjent for å skjelve lett...
Det steg ganske umiddelbart etter start i dag. Da vi nådde kommunegrensa til Fusa kommune oppe ved Sævildvatnet, hadde to ting skjedd. Og hvem vet, kanskje de hadde med hverandre å gjøre?
Faktum er i hvert fall at herr Erling, som i går hadde begynt å få "føling" i kneet, halvveis oppe i den bratte 3-kilometersbakken kunne melde at "i dag ser det ut til at det blir en busstur på meg".
I klartekst betydde det at kneet ikke ville mer, det var som et ekko fra en av etappene i Møre og Romsdal, (Se 2015-bloggen).
Et par hundre meter til, og vi får øye på ei padde ute på en suicide mission, midt ute i veibanen. Herr Øyvind, sistemann i "toget", og snill som han er den gutten, stopper uten å nøle, klikker seg ut av pedalene, og geleider den lille krabaten trygt over, på andre siden av autovernet.
Og dermed hørte vi ikke noe mer til det kranglete kneet, det var som om alt gikk seg til for Erling. Takk og lov. Herrens veier er som kjent uransaklige.
Vel over i Fusa kommunee var vi inne i, og det er ikke tull engang, det som en gang for ikke lenge siden ble omtalt som Kongeriket Fusa.
Vi fikk noen strålende nedoverbakker ned til Eikelandsosen, heimbygda til skiskytterdronninga Liv Grete Skjelbred (tidigere Poirot). Hun hadde jo ikke mindre enn 7 VM-gull i skiskyting; det toppet seg i 2004 for hennes del.
Liv Grete var dessverre ikke på Bunnpris i "sentrum" da vi trillet innom for litt påfyll av banan og sjokolade, så den fotoshoot'en får være til en annen gang.
Det steg på nytt. Oppover og oppover. Vel oppe på toppen av et "høydedrag" kom vi til et "Herad", altså en ny kommune, ved navn Kvam. De har fått lov til å skrive Kvam Herad på kommuneskiltet, og vi kunne rase nedover mot det lille stedet Mundheim, de vi håpet å finne en butikk, eller en bensinstasjon, så vi kunne få oss litt lunsj. Eia var vi der. Det fantes ikke en eneste liten takeaway der, så vi forsatte sørover, med kommunegrensa til Kvinnherad for øyet.
Det steg på nytt. Oppover og oppover. Vel oppe på toppen av et "høydedrag" kom vi til et "Herad", altså en ny kommune, ved navn Kvam. De har fått lov til å skrive Kvam Herad på kommuneskiltet, og vi kunne rase nedover mot det lille stedet Mundheim, de vi håpet å finne en butikk, eller en bensinstasjon, så vi kunne få oss litt lunsj. Eia var vi der. Det fantes ikke en eneste liten takeaway der, så vi forsatte sørover, med kommunegrensa til Kvinnherad for øyet.
Kvinnherad kommune er en virkelig stor turistkommune. Norges tredje største isbre har de. (Folgefonna, som de riktignok "deler" med noen andre kommuner), Nord-Europas lengste bygning (Hydro-anlegget på Husnes) har de også. Og ikke minst Baroniet Rosendal. Norges eneste baroni, opprettet i 1678 av kong Christian V av Danmark-Norge. Vi var bare 16 kilometer unna da vi snudde og stakk nordover igjen....
Da vi omsider kom til det lille stedet Omastrand, fant vi endelig en Jokerbutikk. Og nysgjerrige, hyggelige og snakkessalge "innfødte".
Etter en god bunkring fant vi ut at det bare var drøye to mil igjen til til Tørvikbygd, der sykkelturens siste ferge skulle ta oss over til dagens bestemmelsessted: Jondal. Heimbygda til Herborg Kråkevik, må vite.
Vi var med andre ord i praksis nesten ferdigsykla.
Vi var med andre ord i praksis nesten ferdigsykla.
Det ble et par mjuke og fine mil opp langs Hardangerfjorden. Dette er faktisk Norges nest lengste fjord, den er hele 179 kilometer lang i all sin prakt.
I skrivende stund er Erling innlosjert hos en lokal svensk massøse for å prøve å doktorere kneet litt, mens resten av følget sitter ved vannkanten på trivelige Hardanger Fjord Lodge i påvente av en bedre middag på samme sted. Her bor vi igjen godt.
Som alltid er det godt å være på tur, men enda bedre å komme fram.
I morgen kommer selve syretesten på hele turen. The Cat har lovet minst 12 mil på sykkelsetet. Vi skal bussbefordres gjennom to forbudte tunneler, bort til industristedet Odda. Derfra skal vi en "svipptur" nedom Etne kommune i Sunnhordland, før vi skal tilbake nordover igjen og følge Sørfjorden helt opp til Ulvik.
Det nærmer seg!
 |
| Ikke vondt å være syklist når det er dette du triller ut i om morgenen. |
 |
| Ikke akkurat i "bibelbeltet" her, men takk for det. |
 |
| Nydelige bukter som det er lett å stoppe og hvile øynene på. |
 |
| Omaholmen. Visstnok et av landets mest fotograferte motiv. |
 |
| Jondal fra ferga. Snart i land! |
 |
| Skal, skal ikke? Skal ikke. |
 |
| Postkort-Norge! |
 |
| Heime for i dag. |
 |
| Standsmessig husvære i Jondal. |
27. juni 2018
Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro
Nå kan det umiddelbart stilles spørsmålstegn ved hva denne kryptiske overskrift, den første verselinja i en god gammel barnesangklassiker, har med Richie the Cat's sykkeltur å gjøre, men sykkellivet er som sagt opptil flere ganger, mangesidig.
Vi har tilbakelagt en nærmest bedagelig etappe i godværet, til tross for enkelte sinte bakker. A walk in the park, som det heter på engelsk når noe er ganske lett, og a walk in the forest for vår del, i tillegg. Mer om det om litt.
Vi har passert 35 mil med god margin etter dagens etappe, som var den fjerde, og bortsett fra et kranglete kne hos en av hjelperytterne, er det lite vi kan klage på annet enn litt generell stølhet.
Det var en myk og fin morgen på Vike camping i morges, den bar bud om godvær, men heldigvis ikke ispedd den stekende varmen de "sliter med" på Østlandet.
Kvelden i går ble tilbragt i Casa Vike, hos verten selv altså, der det ble skjenket raust med øl og servert dertil hørende super grillmat. Det ble noen virkelig hyggelige timer hos Steffan, med gode samtaler om løst og fast.
Tusen takk for all gjestfriheten på Vike camping, og god sommer, det var over all forventning!
Og det sluttet ikke med det. Vi hadde en dag foran oss med et utall tunneler å forsere, og det begynte med den tidligere omtalte Eikefettunnelen, den vi ikke fikk være med bussen i går. Vi skulle tilbake samme vei, og var helt prisgitt transport. Han Stefan var igjen ikke vond å be, og dermed ble kassevogna hans lastet på nytt, og følget ble beordret ned til vakre Bjørsvik, der vi blant annet finner en Lerøy-fabrikk som er omtalt som Norges nest største trebygning, og ikke minst: Det praktfulle dampskip D/S Oster.
I løpet av dagen skulle vi få stifte bekjentskap med både E39, E16 og Fv7 (den som går over Hardangervidda), og det er ikke til å nekte for at vi i det store og hele var glade for at småveiene her og der tok oss på kryss og tvers over hovedveien, utenom de verste tunnelene og den ganske så tette trafikken. Vi fikk uansett dosa vår med passerende bobiler og trailere, og da vi var tilbake over Nordhordlandsbroen, tilbake i fylkes midtre del, fant vi til slutt en Shellstasjon, med ekstra hyggelig betjening, det må legges til, på stedet Haukås. Tid for mat - og for å konsultere Google. Vi skulle ut til Osterøy kommune, over broen dit ut, og hva var den beste rute for syklende, mon tro? Google foreslå en tur langs sjøen, og det hørtes jo mer tilforlatelig ut enn å fortsette E39 til Nyborg, der " vegane møtast", og deretter begi seg i kast med E16.
Vi stolte på Google, vi. Det var dumt. For det var bare ett lite problem: Det gikk ikke noen vei der Google mente at det gikk en vei. Vi trillet ned en avsindig lang bakke, helt ned til fjorden, bortover et stykke.... Og dermed var det slutt. Vi stirret rett inn i tjukke skauen, og en liten sti som førte dit inn. Hva gjør man da? Snur og sykler tilbake opp bakkene, eller lar seg lokke av skogens ro? Vi konsultere noen tilfeldig forbipasserende og bestemte oss, etter mye fram og tilbake, til å la landeveien være landeveien for en stund. "Det er ganske steilt oppover der, og absolutt ikke mulig å sykle", sa damen vi snakket med. Ja ha. Men det er vel mulig å gå? Jo mer vi stirret inn i skogen, og jo mer vi tenkte på det, desto sikrere ble vi: Skulle vi komme oss til Ytre Arna og Indre Arna og what have you, så skulle vi jammen ta korteste vei. Selv om det innebar å trille, og delvis bære, de tunge syklene over stubber og stein et par kilometer. Og slik ble det. Ingen sykkeltur uten en tur i skauen🙂
Vår første kommunestopp var altså Osterøy. Vi fikk etter hvert kontakt med asfalt igjen, og ferden langs små, lite trafikkerte veier ut til dit, var bare nydelig. Broen dukket opp, majestetisk. På Osterøy finnes stedet med det morsomme navnet Haus, og uten å hausse det for mye, det sies at Haus en gang til og med var en egen kommune. ( I 1957 hadde Norge hele 744 kommuner!)
Den kjente norske komponist og fiolinist Ole Bull hadde sitt sommereldorado her på øyen, og her ligger Norges bratteste vei (i Kossdalen), med hele 27 % stigning. Det er så bratt at vi tør ikke tenke på det engang.
Tidligere Brann -og Start-trener, og ganske brukbar landslagsspiss, Mons Ivar Mjelde, nå trener i Åsane, kommer visst fra Osterøy, fikk vi høre. Noe å slå fast i disse fotballtider kanskje, men vi skulle videre. Til Vaksdal.
Den kommunen huser både E16 og Bergensbanen, og kan skilte med 99.8 prosent nynorsk-andel, stort bedre, eller verre, alt ettersom man ser det, går det vel ikke an å bli. De har til og med lagt beslag på den nordøstlige delen av Osterøy, og sørget for at øyen er "delt".
Vi fant kommuneskiltet etter nok en tunnel, og bega oss mot Trengereid, opp en sabla lang og bratt bakke, til dit Fv 7 og E16 møtes. Da trodde vi det var over med bakker, men da hadde det egentlig bare begynt. Opp til kommuneskiltet til Samnanger steg det jevnt og trutt, men til gjengjeld kunne Kate (sykkelen altså) logge 68 km i timen nedover igjen, ned til det koselige tettstedet Årland. Her ligger Bjørkheim kro og motell, og vi er blitt oppsatt med ei flott leilighet helt nede ved vannkanten. Mine hjelperyttere har selvsagt benyttet anledningen til både en dukkert og litt jakt på nye napp i stanga...
Fantastisk sted, egentlig, Bjørkheim. Bedre beliggenhet, og samtidig med nærhet til hovedveinettet, er det vanskelig å tenke seg. En natt her er lise for sjelen, og for vår del, restitusjon av ømme lårmuskler. Se ellers bildet, så skjønner man hvilke omgivelser vi befinner oss i.
Vi kommer alltid til å minnes Bjørkheim med glede.. Og som svar på spørsmålet "hvor var du da fotball-VMs nest største sensasjon gjennom tidene fant sted, og Tyskland ble slått ut av gruppespillet i et VM."
I morgen venter en lang og tøff etappe på over 11 mil. Vi skal til Jondal i Hardanger. Og vi grugleder oss....
"Gru" henspiller på etappelengden. "gleder" henspiller på Jondal.
Vi har tilbakelagt en nærmest bedagelig etappe i godværet, til tross for enkelte sinte bakker. A walk in the park, som det heter på engelsk når noe er ganske lett, og a walk in the forest for vår del, i tillegg. Mer om det om litt.
Vi har passert 35 mil med god margin etter dagens etappe, som var den fjerde, og bortsett fra et kranglete kne hos en av hjelperytterne, er det lite vi kan klage på annet enn litt generell stølhet.
Det var en myk og fin morgen på Vike camping i morges, den bar bud om godvær, men heldigvis ikke ispedd den stekende varmen de "sliter med" på Østlandet.
Kvelden i går ble tilbragt i Casa Vike, hos verten selv altså, der det ble skjenket raust med øl og servert dertil hørende super grillmat. Det ble noen virkelig hyggelige timer hos Steffan, med gode samtaler om løst og fast.
Tusen takk for all gjestfriheten på Vike camping, og god sommer, det var over all forventning!
Og det sluttet ikke med det. Vi hadde en dag foran oss med et utall tunneler å forsere, og det begynte med den tidligere omtalte Eikefettunnelen, den vi ikke fikk være med bussen i går. Vi skulle tilbake samme vei, og var helt prisgitt transport. Han Stefan var igjen ikke vond å be, og dermed ble kassevogna hans lastet på nytt, og følget ble beordret ned til vakre Bjørsvik, der vi blant annet finner en Lerøy-fabrikk som er omtalt som Norges nest største trebygning, og ikke minst: Det praktfulle dampskip D/S Oster.
I løpet av dagen skulle vi få stifte bekjentskap med både E39, E16 og Fv7 (den som går over Hardangervidda), og det er ikke til å nekte for at vi i det store og hele var glade for at småveiene her og der tok oss på kryss og tvers over hovedveien, utenom de verste tunnelene og den ganske så tette trafikken. Vi fikk uansett dosa vår med passerende bobiler og trailere, og da vi var tilbake over Nordhordlandsbroen, tilbake i fylkes midtre del, fant vi til slutt en Shellstasjon, med ekstra hyggelig betjening, det må legges til, på stedet Haukås. Tid for mat - og for å konsultere Google. Vi skulle ut til Osterøy kommune, over broen dit ut, og hva var den beste rute for syklende, mon tro? Google foreslå en tur langs sjøen, og det hørtes jo mer tilforlatelig ut enn å fortsette E39 til Nyborg, der " vegane møtast", og deretter begi seg i kast med E16.
Vi stolte på Google, vi. Det var dumt. For det var bare ett lite problem: Det gikk ikke noen vei der Google mente at det gikk en vei. Vi trillet ned en avsindig lang bakke, helt ned til fjorden, bortover et stykke.... Og dermed var det slutt. Vi stirret rett inn i tjukke skauen, og en liten sti som førte dit inn. Hva gjør man da? Snur og sykler tilbake opp bakkene, eller lar seg lokke av skogens ro? Vi konsultere noen tilfeldig forbipasserende og bestemte oss, etter mye fram og tilbake, til å la landeveien være landeveien for en stund. "Det er ganske steilt oppover der, og absolutt ikke mulig å sykle", sa damen vi snakket med. Ja ha. Men det er vel mulig å gå? Jo mer vi stirret inn i skogen, og jo mer vi tenkte på det, desto sikrere ble vi: Skulle vi komme oss til Ytre Arna og Indre Arna og what have you, så skulle vi jammen ta korteste vei. Selv om det innebar å trille, og delvis bære, de tunge syklene over stubber og stein et par kilometer. Og slik ble det. Ingen sykkeltur uten en tur i skauen🙂
Vår første kommunestopp var altså Osterøy. Vi fikk etter hvert kontakt med asfalt igjen, og ferden langs små, lite trafikkerte veier ut til dit, var bare nydelig. Broen dukket opp, majestetisk. På Osterøy finnes stedet med det morsomme navnet Haus, og uten å hausse det for mye, det sies at Haus en gang til og med var en egen kommune. ( I 1957 hadde Norge hele 744 kommuner!)
Den kjente norske komponist og fiolinist Ole Bull hadde sitt sommereldorado her på øyen, og her ligger Norges bratteste vei (i Kossdalen), med hele 27 % stigning. Det er så bratt at vi tør ikke tenke på det engang.
Tidligere Brann -og Start-trener, og ganske brukbar landslagsspiss, Mons Ivar Mjelde, nå trener i Åsane, kommer visst fra Osterøy, fikk vi høre. Noe å slå fast i disse fotballtider kanskje, men vi skulle videre. Til Vaksdal.
Den kommunen huser både E16 og Bergensbanen, og kan skilte med 99.8 prosent nynorsk-andel, stort bedre, eller verre, alt ettersom man ser det, går det vel ikke an å bli. De har til og med lagt beslag på den nordøstlige delen av Osterøy, og sørget for at øyen er "delt".
Vi fant kommuneskiltet etter nok en tunnel, og bega oss mot Trengereid, opp en sabla lang og bratt bakke, til dit Fv 7 og E16 møtes. Da trodde vi det var over med bakker, men da hadde det egentlig bare begynt. Opp til kommuneskiltet til Samnanger steg det jevnt og trutt, men til gjengjeld kunne Kate (sykkelen altså) logge 68 km i timen nedover igjen, ned til det koselige tettstedet Årland. Her ligger Bjørkheim kro og motell, og vi er blitt oppsatt med ei flott leilighet helt nede ved vannkanten. Mine hjelperyttere har selvsagt benyttet anledningen til både en dukkert og litt jakt på nye napp i stanga...
Fantastisk sted, egentlig, Bjørkheim. Bedre beliggenhet, og samtidig med nærhet til hovedveinettet, er det vanskelig å tenke seg. En natt her er lise for sjelen, og for vår del, restitusjon av ømme lårmuskler. Se ellers bildet, så skjønner man hvilke omgivelser vi befinner oss i.
Vi kommer alltid til å minnes Bjørkheim med glede.. Og som svar på spørsmålet "hvor var du da fotball-VMs nest største sensasjon gjennom tidene fant sted, og Tyskland ble slått ut av gruppespillet i et VM."
I morgen venter en lang og tøff etappe på over 11 mil. Vi skal til Jondal i Hardanger. Og vi grugleder oss....
"Gru" henspiller på etappelengden. "gleder" henspiller på Jondal.
 |
| Morgenutsikt fra Vike camping i dag. |
 |
| Øyvind nøler ikke med å trykke. Genial oppfinnelse, men akk så lite brukt... |
 |
| Landeveissyklister på "villspor". |
 |
| Vestlandsfjordene, altså.... |
 |
| The Cat har fått Osterøybroen i sikte. |
 |
| Der borte ligger dagens mål! |
 |
| Vel framme for i dag. |
 |
| Utsikt fra balkongen på Bjørkheim kro og motell. Livsnytelse er nok ordet. |
26. juni 2018
Tre ferger, en forbudt tunnel, og en bussjåfør som sa nei
Vi sitter i solveggen på Vike camping på Vikanes etter nye nydelige 94 kilometer på setet og reflekterer over dette hendelsesrike sykkellivet.
Alt har gått knirkefritt nok en dag, men det kan vi først og fremt takke en viss Steffan Vike for. Mer om det om litt.
Kvelden ute på Fedje i går var strålende. Vårt "gjestemedlem" av The Biker Team, han Gunnar, hadde tatt med litt sprudledråper ut til øyen, og sammen med litt stangfiske fra svabergene med opptil flere storfangster etter catch and releaseprinsippet, borget det for noen lykkelige stunder for gutta boys. Det er godt at det napper litt i stanga iblant, var det muntre omkvedet der ute i fjæresteinene.
Forøvrig har vi hatt et helt toppers opphold på hjemmekoselige Fedje Bed & Breakfast. Tusen takk for oss Hege og Freddy, og fortsatt god sommer til dere!
Første strekket etter at vi var tilbake i Austrheim skulle ta oss 20 kilometer østover, til neste ferge: Sløvåg-Leirvåg. Eller var det Leirvåg-Sløvåg? The Cat, som hadde beregnet alt av fergetider og busstider og hvor fort vi måtte sykle for å rekke alt sammen, hadde for en gangs skyld bomma litt. Ferga han hadde peilet ut, og som krevde et visst fartsfokus, kan man si, gikk selvsagt fra andre siden av fjorden da den var forventet å frakte oss over. Ai, hvilket potensielt spill av krefter. Heldigvis hadde vi "Norebø-toget", altså han Gunnar, til å trekke oss, og dermed ble det 20 km på under 45 minutter, ikke dårlig på tungt lastede sykler.
Vel, over Fensfjorden bar det omsider, og plutselig var vi i Sogn og Fjordane fylke, nærmere bestemt i Gulen kommune. Grønnen og Blåen så vi imidlertid ikke noe til, høhø.
Sola dukket derimot opp, på alvor liksom. Temperaturen steg, og snart kunne vi sykle i kortermet. En ganske voldsom kontrast til den kalde og våte opplevelsen vi hadde i forigårs. Vi satte sykkelstyrene sørover og før vi visste ordet av det, var vi inne i Masfjorden kommune. Selve Masfjorden (fjorden, ja) deler nærmest kommunen i to. Ellers er det lite å si om den, Masfjorden, bortsett fra at den bød på særdeles lite mas, selv om det må sies å være rimelig småkupert på de trakter.
Vi passerte utallige idylliske småbroer, sund og viker, i et flott maritimt landskap, og med en myk liten fønvind i ryggen. Veiene var smale og biltrafikken nærmest fraværende.
Vi ankom det lille stedet Duesund i fint driv, og seila rett ombord i ferga med det kryptiske navnet Fjon-M.
Dette er faktisk Norges eneste kabelferge på rikssamband, og det er jo ganske kult.
I det dagens siste fergetur var over, var også energilagrene til sykkelfølget over, det ble etter hvert et småprekært behov for litt påfyll av næring. Vi kom omsider over en liten dagligvarebutikk midt ute i ingensteds, der vi rakk å knuse ei ølflaske og lange innpå med bananer og diverse bakervarer. Akk ja, det skal sies at vi selvsagt gjorde opp for oss...
Siste strekket til et annet sted i ingensteds, kalt Andås kryss, det det ikke lå annet enn en bussholdeplass, gikk som en drøm.
Plutselig stirret vi rett inn i røret til den 5 kilometer lange, og sykkelforbudte, Eikefettunnelen. Det var bare å kaste av sideveskene, legge seg i horisontalen i sola, og vente på bussen.
Tida gikk. Bussen kom ikke. Og kom ikke. Nesten 20 minutter forsinket dukket den omsider opp, med verdens mest stressa bussjåfør. Han var så på hæla at han rett og slett nektet å bruke tid på å buksere oss inn i bussen, han skyldte på kolonnekjøring lenger nord, at han hadde for mye bagasje, sa at neste buss kom om to timer, klappa igjen bussdøra, og forsvant.
Stor kaktus til Norway Bussexpress!
Så hva gjør man? Hi-jacker en bobil? Praier en trailer?
Det var dags for Wiik å ringe Vike, vår husvert for natten, altså. Det var et shot in the dark, egentlig, men han Steffan Vike sa "gi meg 20 minutter" og heiv seg sporenstreks i kassevogna si for å komme oss i møte. Snakk om ekstraservice.
Vel framme på Vikanes og Vike camping var det fristende å ta plass i den koselig hytta som han Steffan hadde klar til oss. Ordet campinghytte har fått et visst annet innhold her på idylliske Vike, vi snakker oppredde senger, håndklær, flatskjerm-tv og skinnsofa...
Og utsikten over fjorden er en utsøkt bonus.
Men, det må også sies: Vi var ikke helt ferdige med syklinga. Modalen lokket. Vi bare MÅTTE ta de siste 16 kilometerne, videre nordover, for å hilse på Norges nest minste kommune etter folketall: Modalen. Her bor det faktisk bare i underkant av 400 mennesker, bare mikrokommunen Utsira, øya i Rogaland, har færre folk.
Artig, for Modalen er ikke sensasjonelt liten arealmessig liksom, det er bare at det ér ingenting der. Bortsett fra kraftverk da. Og sand, i form av sandtak, selvsagt. Som i sin tur har gjort underverker for infrastrukturen, du finner ikke landets fattigste folk her akkurat. Kanskje heller det motsatte. Men de har fortsatt bare én vei i kommunen, og den stopper rett og slett, sånn halvveis inne i midten.
Sommerkvelden er vakker på Vikanes. Og Nina og Steffan skal fyre opp grillen og har invitert de veifarende syklister på et aldri så lite etegilde. Snakk om ekstraservice.
I morgen skal vi til Samnanger. Hei dere på Bjørkheim, vi gleder oss!
Alt har gått knirkefritt nok en dag, men det kan vi først og fremt takke en viss Steffan Vike for. Mer om det om litt.
Kvelden ute på Fedje i går var strålende. Vårt "gjestemedlem" av The Biker Team, han Gunnar, hadde tatt med litt sprudledråper ut til øyen, og sammen med litt stangfiske fra svabergene med opptil flere storfangster etter catch and releaseprinsippet, borget det for noen lykkelige stunder for gutta boys. Det er godt at det napper litt i stanga iblant, var det muntre omkvedet der ute i fjæresteinene.
Forøvrig har vi hatt et helt toppers opphold på hjemmekoselige Fedje Bed & Breakfast. Tusen takk for oss Hege og Freddy, og fortsatt god sommer til dere!
Første strekket etter at vi var tilbake i Austrheim skulle ta oss 20 kilometer østover, til neste ferge: Sløvåg-Leirvåg. Eller var det Leirvåg-Sløvåg? The Cat, som hadde beregnet alt av fergetider og busstider og hvor fort vi måtte sykle for å rekke alt sammen, hadde for en gangs skyld bomma litt. Ferga han hadde peilet ut, og som krevde et visst fartsfokus, kan man si, gikk selvsagt fra andre siden av fjorden da den var forventet å frakte oss over. Ai, hvilket potensielt spill av krefter. Heldigvis hadde vi "Norebø-toget", altså han Gunnar, til å trekke oss, og dermed ble det 20 km på under 45 minutter, ikke dårlig på tungt lastede sykler.
Vel, over Fensfjorden bar det omsider, og plutselig var vi i Sogn og Fjordane fylke, nærmere bestemt i Gulen kommune. Grønnen og Blåen så vi imidlertid ikke noe til, høhø.
Sola dukket derimot opp, på alvor liksom. Temperaturen steg, og snart kunne vi sykle i kortermet. En ganske voldsom kontrast til den kalde og våte opplevelsen vi hadde i forigårs. Vi satte sykkelstyrene sørover og før vi visste ordet av det, var vi inne i Masfjorden kommune. Selve Masfjorden (fjorden, ja) deler nærmest kommunen i to. Ellers er det lite å si om den, Masfjorden, bortsett fra at den bød på særdeles lite mas, selv om det må sies å være rimelig småkupert på de trakter.
Vi passerte utallige idylliske småbroer, sund og viker, i et flott maritimt landskap, og med en myk liten fønvind i ryggen. Veiene var smale og biltrafikken nærmest fraværende.
Vi ankom det lille stedet Duesund i fint driv, og seila rett ombord i ferga med det kryptiske navnet Fjon-M.
Dette er faktisk Norges eneste kabelferge på rikssamband, og det er jo ganske kult.
I det dagens siste fergetur var over, var også energilagrene til sykkelfølget over, det ble etter hvert et småprekært behov for litt påfyll av næring. Vi kom omsider over en liten dagligvarebutikk midt ute i ingensteds, der vi rakk å knuse ei ølflaske og lange innpå med bananer og diverse bakervarer. Akk ja, det skal sies at vi selvsagt gjorde opp for oss...
Siste strekket til et annet sted i ingensteds, kalt Andås kryss, det det ikke lå annet enn en bussholdeplass, gikk som en drøm.
Plutselig stirret vi rett inn i røret til den 5 kilometer lange, og sykkelforbudte, Eikefettunnelen. Det var bare å kaste av sideveskene, legge seg i horisontalen i sola, og vente på bussen.
Tida gikk. Bussen kom ikke. Og kom ikke. Nesten 20 minutter forsinket dukket den omsider opp, med verdens mest stressa bussjåfør. Han var så på hæla at han rett og slett nektet å bruke tid på å buksere oss inn i bussen, han skyldte på kolonnekjøring lenger nord, at han hadde for mye bagasje, sa at neste buss kom om to timer, klappa igjen bussdøra, og forsvant.
Stor kaktus til Norway Bussexpress!
Så hva gjør man? Hi-jacker en bobil? Praier en trailer?
Det var dags for Wiik å ringe Vike, vår husvert for natten, altså. Det var et shot in the dark, egentlig, men han Steffan Vike sa "gi meg 20 minutter" og heiv seg sporenstreks i kassevogna si for å komme oss i møte. Snakk om ekstraservice.
Vel framme på Vikanes og Vike camping var det fristende å ta plass i den koselig hytta som han Steffan hadde klar til oss. Ordet campinghytte har fått et visst annet innhold her på idylliske Vike, vi snakker oppredde senger, håndklær, flatskjerm-tv og skinnsofa...
Og utsikten over fjorden er en utsøkt bonus.
Men, det må også sies: Vi var ikke helt ferdige med syklinga. Modalen lokket. Vi bare MÅTTE ta de siste 16 kilometerne, videre nordover, for å hilse på Norges nest minste kommune etter folketall: Modalen. Her bor det faktisk bare i underkant av 400 mennesker, bare mikrokommunen Utsira, øya i Rogaland, har færre folk.
Artig, for Modalen er ikke sensasjonelt liten arealmessig liksom, det er bare at det ér ingenting der. Bortsett fra kraftverk da. Og sand, i form av sandtak, selvsagt. Som i sin tur har gjort underverker for infrastrukturen, du finner ikke landets fattigste folk her akkurat. Kanskje heller det motsatte. Men de har fortsatt bare én vei i kommunen, og den stopper rett og slett, sånn halvveis inne i midten.
Sommerkvelden er vakker på Vikanes. Og Nina og Steffan skal fyre opp grillen og har invitert de veifarende syklister på et aldri så lite etegilde. Snakk om ekstraservice.
I morgen skal vi til Samnanger. Hei dere på Bjørkheim, vi gleder oss!
 |
| Plass både til juksesykler og ordentlige sykler. |
 |
| En blomsterkjær katt innom "feil" fylke. |
 |
| Regner med at det er verst om vinteren. |
 |
| Erling på dekk på kabelferge. |
 |
| Sykkelfølget overvåket av kongeørn. |
 |
| Sommerdag langs Masfjorden. |
 |
| Lunsjstopp med innlagt "flashing". |
 |
| Dagens siste utfordring. Takk Steffan. |
 |
| Slukøret og forlatt av bussen. |
 |
| Så fint er det ved Vike camping. |
 |
| Campinghytter i særklasse. |
Abonner på:
Innlegg (Atom)